FFK var i 2002 og 2003 norges desidert mest omtalte 2.-og 1. divisjonslag. Dette var i veldig stor grad pga at de hadde et entusiastisk publikum som støttet laget overalt hvor de spilte. Ivar Hoff sa på fotballextra høsten 2002 at i Fredrikstad holder det at de henger draktene ut til tørk, så kommer det 3000 på stadion. Jeg vil sammenfatte opplevelsen disse to årene, og også høsten i fjor, med følgende fire ord. Glede, entusiasme, patriotisme og lengsel. Glede over at FFK og Fredrikstad igjen ble forbundet med toppfotball. Entusiasmen gav alle troen på at laget skulle vinne neste kamp. Patriotismen lå tjukt uten på alle som bar skjerfet med stolthet. Fredrikstad har ikke alltid vært forbundet med vinnerkultur. Lengsel etter at toppfotballen skulle komme tilbake til byen. Tenk å få oppleve tippeligakamper på stadion?!!

Hva i all verden er det som har skjedd? Jeg konstanterer med vanntro at store deler av dette fantastiske publikumet har latt seg forvandle til en gjeng med kunnskapsløse grinebitere. Dette fenomenet gjorde seg allerede gjeldende i fjor sommer men avtok utover høsten. Naturlig nok. Denne sesongen er det her med fornyet styrke. Å skjelle ut egne spillere fra tribunen eller i diskusjonsfora er en ting. Å påstå at dette er engasjement er ikke bare en misforståelse, men rett å slett idiotisk. Engasjement er oppbyggende og et positivt ladet ord. Hvis noen tror at det gavner klubben at man skjeller ut spillere, trenere og ledere så kan man bare be dem søke profesjonell hjelp. Og hvis de ikke tror det, hva er det da som driver dem? Ikke glede, entusiasme, patriotisme og lengsel.

FFK er et tippeliga lag. Målet nådd på rekordtid. Det sier seg jo selv at alle spiller, trenere og ledere er ubrukelige og inkompetente!?

Dette er ikke bare rettet mot PH men også det øvrige publikumet. Som supporterklubb er PH cheerleaders. og må derfor ta noe av ansvaret for stemningen på stadion.

---------------------------

Spillere og trenere kommer og går. Klubben består.