Opprinnelig postet av Tøfflus

For å si det slik: Det er kun trass, og ønsket om å overbevise meg selv om at jeg faktisk er en supporter, som gjør at jeg fortsatt tenker å ta kjøreturen fra Oslo etter jobb på tirsdag for å møte på Viking-kampen. Gleden er ikke til stede, troen på seier er beskjeden, og jeg skjønner godt de som ikke kommer.

Det er litt den samme følelsen som når man er i et forhold som man vet er i ferd med å gå dukken og spørsmålet bare er hvem som slår opp først, eller i en jobb hvor man daglig vurderer å slutte og vet at sjefen vurderer å si deg opp. En følelse av oppgitthet og av at det trengs en uforutsett opptur av dimensjoner for å få ting på stell igjen.

Så skakkjørt som klubben er, synes jeg knapt vi kan forvente høyere tilskuertall enn vi har hatt på de siste kampene. Det gikk dårlig i 2004 også, men folk møtte opp. Da kom også oppturen i form av et par forsterkninger og en god høstsesong, men forventningene om noe tilsvarende nå? Er ikke til stede.

Interessant, men det at du faktisk gidder å dra fra Oslo er sterkt altså. Jeg synes det frister mer med web-TV og jeg bor på Lisleby. Samtidig må det være noe som får deg og evt andre på stadion? Er det fordi du føler du må? Eller har du et ørlite håp om at noe løsner fremover, eller noe skjer?

Jeg er litt der. Føler noe kommer til å skje, enten at vi starter å vinne eller noe fra øvre hold.

---------------------------

Stolt og trofast motgangssupporter, men sier heller ikke nei til medgang..!