For å si det slik: Det er kun trass, og ønsket om å overbevise meg selv om at jeg faktisk er en supporter, som gjør at jeg fortsatt tenker å ta kjøreturen fra Oslo etter jobb på tirsdag for å møte på Viking-kampen. Gleden er ikke til stede, troen på seier er beskjeden, og jeg skjønner godt de som ikke kommer.

Det er litt den samme følelsen som når man er i et forhold som man vet er i ferd med å gå dukken og spørsmålet bare er hvem som slår opp først, eller i en jobb hvor man daglig vurderer å slutte og vet at sjefen vurderer å si deg opp. En følelse av oppgitthet og av at det trengs en uforutsett opptur av dimensjoner for å få ting på stell igjen.

Så skakkjørt som klubben er, synes jeg knapt vi kan forvente høyere tilskuertall enn vi har hatt på de siste kampene. Det gikk dårlig i 2004 også, men folk møtte opp. Da kom også oppturen i form av et par forsterkninger og en god høstsesong, men forventningene om noe tilsvarende nå? Er ikke til stede.

---------------------------

"Football eh? Bloody hell!"

- Sir Alex Ferguson