Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men i løpet av en kamp så har jeg skreket og jublet ganske mye. Det er få ganger jeg skriker ut i frustrasjon til en av gutta våre, MEN det hender.

Når jeg f.eks ser Martinsen gjør feil OM og OM igjen, og kvaliteten bare er møkk, så klarer ikke jeg å skrike "Det tar du igjen på neste, Vidar!". Det er mennesker det er snakk om som vet de er i sentrum, og når de da har så betydelig klart å gjøre en dritt jobb, så synes jeg faktisk å få ut litt frustrasjon ikke er feil, men på sin plass.

Nå skriker jeg aldri sverteord eller driver med noen form for sjikane mot noen av gutta våre, men jeg brøler fint ut "HVA F*** DRIVER DU MED?!?!" når det er rom for det.

Jeg er konkurranskemenneske selv, og stiller krav til meg selv uansett hva det er snakk om. Og hvis jeg f.eks skulle gjort en ræva fotballkamp, så hadde jeg tatt ansvar og vist selv at nå gjør jeg det dårlig. Hadde en fra tribunen ropt da "Det var synd! Kom igjen nå!" - så hadde jeg personlig blitt irritert. Fordi den ræva passningen var ikke synd, det var jeg som ikke fokuserte ordentlig og gjorde jobben min.

Derimot er det en balansegang dette med negativ og positiv tilbakemeldinger, og mener virkelig at man ikke skal overdrive på noen av områdene; man trenger et snev av begge, såklart skal positiviteten være majoriteten, men man trenger begge.

---------------------------

2010 er året vårt!

Stolt og trofast motgangssupporter, men håper allikevel på medgang...!