Jeg begynner å helle til at det delvis er NFF sin feil at blussing har blitt et "problem" for norsk fotball.

For det første: Jeg kan ikke med min værste vilje se at et bluss i ny og ne er et "problem" for en fotballkamp, snarere tvert imot. De som står rundt blusset er med på det, og er klare for å ta støten om de skulle få ei ødelagt jakke eller noe. Uskyldige blir med andre ord ikke ramma i nevneverdig grad. Vi har ikke lenger tre-tribuner, så det er liten sannsynlighet for større ulykker. Hvis tribuna er brennbar og har brennbart materiale under lekteren stiller saken seg totalt, total annerledes.

For det andre: Bluss på fotballkamp har blitt et symbol. Bluss symboliserer den uavhengige stemme, stemmen som ikke lar seg dempe med styrevedtak, vaktmannskaper, politi eller intern justis.

At die-hard-supporterne har lyst til å distansere seg fra den homogene, minste-felles-multiplum og kjedelige supporter-rollen som forbundet ser for seg er vel ikke det MINSTE rart, for det kan virke som om forbundet mener at "En grå og kjedelig tribune gjør ingen fortred" i stedet for å gjøre erkjennelsen: "Det er faktisk folka på tribunen som skaper og derigjennom eier norsk fotball. Og vi må gjøre alt for at folka på tribunen har det bra gjennom takhøyde og konkrete avtaler og regler for hvordan ting skal foregå vha forhandlinger".

For de som følger litt med på supporter-strømninger i fotball-Norge kommer det ikke som noen overraskelse at det blir blussa på kamper osv. Dette lar seg forklare med stigmatisering, overdrevet mediefokus, det grå flertallets diktatur og forbundets totale uvilje til å tillegge cred den som tillegges skal.

Supportergjerningen blir praktisert som et pluralistisk fenomen (man gauler ut noe tull når en føler for det uten tanke for hvordan det blir mottatt eller hva andre synes om det), men det blir regulert som et demokratisk fenomen. Dette blir helt, totalt feil, og det er bare å fortsette med dette hvis en vil holde de ulmende frontene vedlike.