Jeg er en nøktern kar, og tar ikke av for alt. Det har igrunn ikke vært noe problem i min foppallverden de siste åra, da FFK har subba seg inn midt på tabellen, og man har ikke hatt behov for å bruke krefter på å dysse ned forventninger. Men hva nå??  Jeg kjenner et vakum i magen, det kiler. Den gode følelsen tenderer til ubehag enkelte ganger, og nattesøvnen er ikke hva den var ifjor på denne tida. Hver helg de to siste månedene har jeg tenkt at "NÅ innhenter hverdagen oss.." Senest idag satt jeg noen kroner på at LSK skulle ta poeng, alt for å minske ubehaget OM vi skulle gå på ei blemme, OM hverdagen skulle presentere seg på stadion. Men neida, festen fortsetter i Fredrikstad, og jeg blir nødt til å forholde meg til ord som "medaljekandidat", "serievinner" og "seriegull". Ikke at jeg på noen måte ønsker det enda, men det tvinger seg frem. Jeg merker at jeg gjør med best som en patriot i opposisjon; frykten for å mislykkes er ikke å kimse av. Er jeg alene om å ha det på denne måten, eller tenderer disse symtomene til å kunne kalles en diagnose?  Med ønske om flere sommerkvelder hvor man klyper seg i armen og drømmer om Gardar; vi er SERIELEDERE folkens!!!    

Mod: Flyttet innlegget ditt inn her i steden for, ettersom det fort kan bli samme diskusjon.

---------------------------

En konge; Tore Pedersen!