Opprinnelig postet av kjo

Ser mange er opptatt av hvilke spillere som passer i hvilke roller, og hvilken spisskompetanse som trengs i gitte systemer, stiler og formasjoner. Personlig tror jeg det betyr mindre på nivå 3 i Norge. Tror lag som har spillere med fysikk, individuelle ferdigheter og fart, og er villige ti å gå i krigen i hver eneste duell har størst mulighet. Jeg tror at jo mer bundet til system og stil laget blir, jo vanskeligere blir det å vinne nok kamper på dette nivået. Nøkkelen ligger i gode spillere som sloss som gale i 90 minutter sesongen gjennom. Post Nor er krig, ikke systemfotball.

Opprinnelig postet av Sandaker

Vi bør og skal Være det laget som lø per og kriger mest. Det ser ut som om de har fokus på løpskapasitet, fart og karakter med de nye signeringene. Men fotball er et kollektivt spill. Vi må fungere som en enhet, som et lag, både framover og defensivt. Det hjelper ikke å fly rundt som ville høns. Men kriginga må alltid ligge i bunn. Formasjon og stil handler vel da om å få det kollektivet til å fungere mest mulig optimalt.

 Synes også det er mye fokus på hva slags system/formasjon/spillestil nye spillere passer til. Ikke for å si imot de interessante innspill som er sitert her, men for å heller bare spørre; er det virkelig sånn at de fleste spillere bare passer til å spille i et bestemt system?

Jeg ville i utgangspunktet tro at en god fotballspiller har en viss fleksibilitet på dette området, og har evnen til å tilpasse seg den spillestil som treneren legger opp til, derunder å tilpasse seg endringer i spillestilen underveis i kamp. Mens en dyktig trener har evnen til å legge opp til en spillestil hvor han i størst mulig grad utnytter styrkene til de spillerne han har. 

Generelt vil jeg tro det handler mer om at laget (trener + spillere) bør være i stand til å tilpasse seg situasjonen (ferdighetene til de egne spillere som er kampklare, og den motstander man møter) snarere enn at man er opptatt av å hugge i stein at her i klubben gjøres tingene alltid på én bestemt måte og aldri anderledes. Hva har man egentlig å vinne på å binde seg selv til statiske prinsipper?  

Uansett spillestil og formasjoner vil jeg mene at trenerens viktigste oppgave i denne sammenheng er å få spillerne til å jobbe godt sammen, at de vet hvor de har hverandre og kan forutse hverandres bevegelser. Samhandling, som det vel heter på fagspråket. Så kan det godt tenkes at det å holde fast ved én bestemt spillestil og én bestemt formasjon kan være en metode treneren kan bruke for å styrke samhandlingen på banen. Men jeg tror på å la dette være et redskap for treneren, ikke et mål i seg selv.