Opprinnelig postet av Welhaven

Opprinnelig postet av kanogvetalt

Som sagt så kan man si/rope hva man vil, men ikke kalle seg supporter samtidig. Det blir en selvmotsigelse. Hvis da ikke er slik at man er supporter når det går bra, men skjeller ut laget på banen i motgang. Det er et navn for slik.

Jeg vil lagets beste, og er deffinitivt ingen medgangssupporter. Derimot skriker jeg ikke fordi jeg ikke er underholdt eller fordi jeg personlig blir forbanna, men blir jo forbanna på lagets vegne fordi jeg vil deres beste. Jeg ser begge sider av den saken, men klarer ikke som du å si at bare man roper så kan man ikke kalle deg supporter. Føler ikke det er så svart og hvitt.

Kan du her og nå si at jeg ikke er supporter fordi jeg ropte til Vidar blant annet "HVA ER DET DU DRIVER MED?!" på søndag?

Det er ofte slik at unntak bekrefter regelen. Det er grenser for hvor pedagogisk riktig man kan forvente at publikum skal være. Men tenk litt på hvordan en god trener opptrer. Han skjeller ikke ut spillere som gjør feil, og vet de har gjort feil ett nanosekund etter handlingen. Feilen får konskevenser uten at treneren gauler dette ut fra sidelinjen. Gode trenere skryter av det som er bra, og forsøk på det som er bra. Da får utoveren lyst til å prøve igjen. En som blir skjelt ut vil ikke prøve noen ting, han vil bare være usynlig. Tenk på det(håper Tom Nordlie leser dette)

Vil ta ett eksempel selv om jeg ikke er Liverpool tilhenger. Til pause i den legendariske finalen mot Milan lå de under med 0-3 til pause. Utspilt etter alle kunstens regler og alle var sikre på at dette var avgjort. De ble ikke buet av banen, og i garderoben satt de og hørte sine egne supportere synge "you never walk alone". I følge Jon Arne Riise var det en veritabel innsprøytning. Om de mange tusen tilreisende hadde troa, så måtte jo de(spillerne) også ha det. Alle vet hvordan det gikk. Der har vi forskjellen på supportere og medgangssupportere.

---------------------------

Spillere og trenere kommer og går. Klubben består!